En uke med ganske intens skriving har ført til både interessante, overraskende og snodige resultater. Fredag var klassen i Oslos botaniske hage, og det var en deilig, deilig hage. Vi satt i solskinnet og skulle finne inspirasjon. Jeg slet hardt med å finne noe jeg kunne skrive, og for å slippe å måtte gå ut av mitt gode skinn, og skildre løvets kompleksitet, eller fiolenes nette dans i brisen, trengte jeg faktisk tiden helt til nå. Resultatet ble et dikt om et lite og smått bedrøvelig plommetre jeg har kalt Herman. Det ble litt trist, sånn til advarsel for sarte sjeler.
Herman I Hagen
Et hjerte av tre
Et hode av kroner
Langt mindre fantastisk
Enn blå anemoner
De plantet ham stille
Bak dørklinken, stengt
En grå pose jord
Ei oppstyr tiltenkt
Helt innerst i hagen
Bak urter og bær
En sart liten sjel
Det minste av trær
Smått bortgjemt og bortglemt
Kun oppsøkt én gang
Så sirlig beskåret
Til gartnerens sang
Med søkende blikk
Mot alle turister
Stadig forbigått
Hans trehjerte brister
Et hjerte av tre
Et hode av kroner
Visnende hen
Til høstmørkets toner
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
4 comments:
Haha, dødsbra JON! Du har allerede vokst til å bli en stor dikter! Hvor skal dette ende! Hvilken mann!
Eg tykjer også om dine diktingar.
(-O. Hauge)
Det der var rett og slett kjempe fint Jon.
Originalt utgangspunkt, formidler enestående innlevelse.
Jamber og trokéer tiltaler oss gamle, som har vanskeligheter med å fri oss fra formene.
FAR
Post a Comment