Colin

Jeg tok bussen ganske tidlig i dag, av forskjellige grunner. Eller, bare èn. Og det er søndag i dag. Bussen var nesten tom, men plutselig kom en mann i femti-seksti-årene nedover bussgangen og nikket hodet gjenkjennende mot meg. Høflig som jeg er, nikket jeg gjenkjennende tilbake, og trålet hodet mitt etter informasjon om den fremmede mannen. Han satt seg ned ved siden av meg, og sa: "BI, ikke sant?" "Nei, jeg går på Westerdals", sa jeg. "Å. Da har jeg blandet deg med en annen", sa han på små-gebrokkent norsk. Et par underlige, stille sekunder fulgte, hvor han sikkert vurderte å flytte seg for å få sin egen toseter, og jeg lurte på å si at jeg ikke kom til å bli fornærmet om han flyttet på seg, siden han ikke kjente meg likevel. Han ble sittende.

Colin, het han. Han var opprinnelig fra en liten by litt sør for London, men hadde bodd i Norge i 37 år, like lenge som han hadde vært gift med kona si, som dessverre hadde dødd for et års tid siden. Colin har solgt sine to hus, flyttet inn i en liten leilighet han nå restaurerer, og gitt resten av pengene til sine to barn. Og nå satt han på bussen for å legge blomster på graven. Bra mann, denne Colin.