Da jeg var liten, var første mai den dagen som liknet mest på 17 mai, men som på absurd vis skilte seg rimelig markant fra sistnevnte festdag. Dagen startet som regel med det jeg nå vil kalle et ugudelig tidspunkt, men som da faktisk var ganske gudelig. Den bittelille dressen og de bittesmå skoene ble påført den bittelille gutten, og tankene svirret for min del stort sett rundt tanken på om det var 17 mai -og derfor iskrem, eller 1 mai -og da noe helt annet.
Lykken var selvsagt -tja, tilbakeholdt, når familien omsider ankom teateret. Eller "Arbeideren", som den ble kalt. Jeg pakket alle innøvde hurrarop for 17 mai bort, og hilste på venner av venner av venner av familien. Å, så stor jeg har blitt. Å, så fin jeg var med dress. Ja, jeg gleder meg til 17 mai, men hvor pokker er isen min?
Time på time med uforståelige taler, merkelig marmorert kjøttpålegg i irriterende kvadratiske skiver, noe som må ha vært brennevin, hjemmelagd leverpostei (svært god) og det mennesker som er så gamle at de har mistet smakssansen kaller cabaret. (Svært vond.) Cabaret er eldres ondskapsfulle liksom-gelé. Den ser utrolig, utrolig gøy ut, med biter av fargerike grønnsaker og kjøttbiter, men selve geléen er aspik og utrolig, utrolig uspiselig.
Etter den hyggelige frokosten, var jeg alltid klar for å dra hjem, men da skulle det synges. Og det skulle synges høyt. Og jeg sang med, selv om jeg bare husket et eller annet om å samles på hvalen. Sangen var naturligvis Internasjonalen, og den dag i dag aner jeg ikke hvordan teksten går, men om du er språkkyndig, kan du sjekke den ut her:
http://uk.youtube.com/watch?v=UXKr4HSPHT8
Etter kyss, klapp og klem med gamle mennesker som tydeligvis husket hvem jeg var, var det på tide å fronte sin bi-polaritet og hisse seg opp litt. Da tok man fram sinte faner og plakater det stod noe om Jan P. Syse og råtten fisk på, og så gikk man i tog. Vi ropte lenge om Jan P. Syses råtne fisker og noe om å dra til sjøs, men ingenting skjedde. Jeg ble etter hvert lei av å rope på Jan, så jeg maste om is, og fikk etter hvert viljen min. Dessverre kjørte foreldrene mine en streng policy på en grense på ti kroner, og da får man ikke noen særlig spennende is.
Igjen var det tid for tale, og sinte menn og damer som var ekstremt høye (mulig de stod på en talerstol), ropte og banket i bordet og krevde ting nå og med en gang. Lettpåvirkelig som jeg var/er, ropte jeg med, og gudene vet hvilke voksenting jeg krevde. Kanskje jeg har vært med og formet samfunnet slik vi kjenner det i dag. Trolig ikke, man får stadig ingen god is til under ti kroner.
Nå skal jeg ringe moren min og gratulere med 1 mai. Hører du meg, Jan?!
No comments:
Post a Comment