Etter et halvt døgn i det noen liker å kalle fosterstilling, men som i mitt tilfelle heller kan sammenlignes med den posituren jeg velger å tro at skilpadder har når de trekker seg inn i skallet sitt, er jeg endelig frisk og rask! Om du strekker begrepet så langt som overhodet mulig, altså.
Før jeg glemmer det, vil jeg anbefale alle dere Lost-avhoppere til å hoppe på igjen så fort avhopperbeina deres kan hjelpe dere. Slutten av sesong tre var forrykende, og sesong fire har startet i et om mulig høyere tempo. De har også utøvd retten til å forklare litt av det mystiske som har skjedd, så ting begynner endelig å gi litt mening. Den latterlige Lost-logoen laget i Paint er fortsatt den samme, men at den er amatørmessig betyr ikke at den ikke er skummel, som Mari alltid sier.
Jeg koser meg glugg ihjel for tida, med fine og spennende ting som skjer hele tiden. Senest i natt hadde jeg en rar drøm med Otto Jespersen og han gamle Tv2-sjefen i boksekamp. Slagene falt omtrent så sakte og sporadisk som man kan forvente av to gamle menn, men til min store glede, fylte Otto pausene mellom slagene med verbal drittslenging. Kommentarer som; "Gamle mann, nå skal du få smake på neven min!" var ganske underholdende, men så satt det vel kanskje litt Bacardi Razz igjen i kroppen min på det tidspunktet.
Gjermund og Peter kommer på torsdag, jeg gleder meg en hel del! Begge to flytter til Australia om tre uker, så en siste tur til Trondheim er selvsagt på sin plass. Uken etter drar jeg til Bergen, både for å besøke hyggelige mennesker og for å dra på en konsert som er utsolgt. Urutinert, men flybilletten er bestilt for lenge siden, så jeg får heller stå utenfor og rope; "Mere! Mere! Mike Paaaaaatton!! All right!! Yeaaaah!! Mere! More, mener jeg! I mean More! In English! English! English! Please let me in!!"
No comments:
Post a Comment