Da var de tilbake. Tidsreisedrømmene, gjennomsyret av en særs melankolsk undertone og en liten dæsj humor. I natt, etter en heidundrandes kveld med... bytting av kakeoppskrifter... på samfundet, drømte jeg en veldig lang og intens tidsreisedrøm. Jeg var satt tilbake til det jeg tror må være sent på 1800-tallet, før krigen og de fleste behagelige oppfinnelser. Det interessante var at jeg var fullstendig klar over at det hadde skjedd en feil, og at jeg prøvde å forklare og bevise at jeg kom fra framtiden. Problemet mitt lå i min noe perforerte, om ikke mangelfulle historiske kunnskap, og det beviste tross alt ingenting at jeg forklarte at det kom til å komme en verdenskrig, datamaskiner og et håpløst jenteband kalt Le Tigre. Drømmen endte merkelig nok i et pokerlag hvor jeg endelig klarte å bevise at jeg kom fra 2000-tallet, ved å slenge en neve mynter i bordet. Så smart jeg er! Og gal!
2 comments:
Det kjipe med tidsreiser er at ingen tror deg. Ingen tror at du har kommet fra fremtiden, og når du etter mange strabaser endelig har kommet tilbake igjen til din egen tid, blir du utledd på din lokale pub når du forteller hvor du har vært i helga. Men en ting kan vi si sikkert. Et par ting var bedre før. Fremtiden for eksempel.
Det er sant, selv om du høres ut som en 80-åring fylt av anger. Hvem er du, mr/ms anonymous? Jeg kjenner ingen ved det navnet, tror jeg.
Post a Comment