How to get lucky

Nå tror du kanskje at dette innlegget skal handle om lødige damer, men du tar helt feil. Kjempefeil, som vi sier i Ålesund. Innlegget handler stort sett om å ha vondt i nyrene, og veien dit.

Jeg sitter i skrivende stund med en mental kapasitet som en fireåring, etter tre dagers kontinuerlig juba-juba, hiv-o-hoi eller fyllekalas (om du trenger det i klarskrift) ved, i nærheten og tidvis langflat over pokerbordene i London. Kritikk til foregående setning mottas med takk. Og øksemord. I tilfeldig rekkefølge. Uansett... Ved et av bordene jeg spilte/snøvlet bort chips på, satt det en svært hyggelig middelaldrende mann med et stygt tilfelle av uglid. Og med uglid mener jeg at alt han tok i ble til bæsj. Han var alltid inne med den beste hånden og tapte, og pottene var nesten alltid store. Etter den femte eller sjette store fortvilelsen, reiste han seg sakte opp, sa "Good luck, gentlemen", og gikk rolig fra bordet med det som må være ironi på sitt beste, godt plassert i venstrehånden. Boken han holdt het "How to get lucky", og jeg klarte bare såvidt å holde tilbake et svært upassende flir.

Andre tilfeldige observasjoner:

1. Ingen i London har hørt om Burma, ingen går i røde t-skjorter ved tilfeldighet en gang, og de selger bare grå klær på The Gap.

2. Gamle taxisjåfører i London legger ekstremt stor prestisje i å finne fram til hotellet man ikke husker nøyaktig hvor ligger eller i det hele tatt hva heter, og gir seg ikke selv om man ber om å bare bli satt av en plass man husker veien fra selv.

3. Man må ha på pene sko når man går ut, cap eller joggebukse er ikke godt nytt.

4. Før en lang reise bør man sove, beregne tid til å bli edru og kanskje litt tid til å spise. Om ikke, ender man opp i fosterstilling over to flyseter og en reisekamerat, selvterapautisk hummende på noe som kan forveksles med Morgenstemning av Grieg.